Som helsepensjonist må jeg ofte samle energi og hjelpe meg selv først. Det hele kan til tider føles litt egoistisk, men når jeg ikke har krefter til å gjøre de mest nødvendige hjemmet vårt, ja da er det ikke lett å tilby andre hjelp. Å hvilken hjelp kan jeg tilby? Når de fleste tingene blir oppfattet som stress i kroppen min, jeg må gjøre ting sakte og ta pauser, jeg blir også lett stresset og irritert når jeg skal samarbeide med andre.
Jeg har opp igjennom tidene hatt utallige telefonsamtaler, hvor gode råd har haglet i alle retninger. Jeg må innrømme at jeg er den første til å komme med snusfornuftige råd, ja for alt kan jo fikses eller endres på.
Hvorfor klager vi egentlig? Må vi få det ut av systemet, trenger vi at noen hører oss, gir oss trøst, eller trenger vi egentlig bare å lufte tankene som til slutt tar turen inn i våre egne ører og følelsesapparat.
Se filmsnutten Rådene vi gir, trenger vi selv.
https://youtu.be/J1UBOwe5LIo?si=XM-KCBlad7CYIiVk
